Vel, en ting før jeg begynner: Norsk er IKKE lett, men man kan forstår hva jeg mener.

12. mai 2010

Husker alt som skjedde, var en ganske trist dag. Jeg begynte å pakke tidlig og tenkte mye om hva kunne skjer, ting som skulle være der i Brasil, altid. But stay inside. Så kom jeg hit, og beklager men... FY FAEN! Hva driver dere med? Spurte meg selv hele tid: "HVORFOR HER? HVA GJØR JEG?" SHIT! Alt dette her fordi min mor giftet seg med en nordmenn og plutselig hadde jeg et nytt liv, or a bad experience.

LEVEL 1:

Alt er så annerledes, dere er så isbiter! De første 4 måneder som vi bodde i Oslo var fint i begynnelse, og så kom tenkene, mange problemer, blæh blæh blæh. Trodde at kunne ikke gå videre, Norge var ikke en god idé for meg. LIVET ER DRAMA, FOLKENS! Det visste jeg vel. Hodet mitt var ikke her, aldri vært her en gang, er ikke så lett å forstår. Hvordan klarte jeg å ha kroppen her men leve langt borte? Ingen svarte meg.

LEVEL 2:

Farvel, Oslo! Det var jo hyggelig, men vi må flytte til Halden. Og det var det: Brasil > Oslo > Halden. Hva mer nå? Come on! Hvis i Oslo var vanskelig å bli kjent med folk, i Halden kunne være nesten umulig. Uansett, var bra å vite at folk bodde der, veldig bra. Jeg begynte på norskkurs to dager etter vi flyttet og kunne nesten ingenting på norsk. Bare: Hei. Jeg heter Mylena. Takk. Vær så god. Jeg kommer fra Brasil. Hvor kommer du fra? Oh well!

LEVEL 3:

Endelig traff jeg noen. Stefar til stefar min var onkel til Malin, så de synes at kunne blir bra hvis vi gjøre noe sammen. Og så sa hun:

- Jeg venter på en vennine, hun skal være sammen med oss også.

Dette var Therese. Vi vært på Bryggerhuset og drakk kaffe. Husker at kunne ikke forstår så mye, men når de begynte å spørre om musikk var herlig. THE WHITE STRIPES! Jo, var en fin dag!

LEVEL 4:

Jeg tenkte bare å flytte tilbake til Brasil, plutselig hadde ingen for å snakke med eller et sted å gå. Halden var en by hvor ingen kunne leve.

LEVEL 5:

Nå er det bedre. Ikke fordi alt har forandret seg, men fordi jeg lært å leve med dette her. Hadde ikke engang tenkt å flytte så langt fra hvor jeg født eller fra mitt liv der. Noen ganger blir utrolig vanskelig å forstår hvorfor ingen kommer nærmere, eller spørre hvis du er ok. Sånn er livet, og livet er også mye drama.

Jeg har fortsatt veiene å gå. Uansett med hvem eller hvor, føler meg glad med meg selv. På slutten man vet at ensomhet er ikke så ille, du bare får noen forskjellige problemer.

Eu de certa forma tenho me importado menos com as coisas do cotidiano. É aquela velha impressão de ter se doado demais nos últimos tempos; preciso beber um pouco de água e apagar as luzes.

Vivo refazendo os textos, bagunçando os cabelos. Durmo mais do que devia, e trabalho com a mesma intensidade.

Tenho me distraído demais pensando em fugas, fazendo cartas pra mim mesma, trocando fralda de bebê, comprando cuecas, contando cigarros apagados. Algumas coisas foram acrescentadas na rotina, e na idade, nas curvas crescendo... Amadurecendo, esquecendo.

As atrizes - Chico Buarque

Naturalmente
ela sorria
Mas não me dava trela
Trocava a roupa
Na minha frente
E ia bailar sem mais aquela

Escolhia qualquer um
Lançava olhares
Debaixo do meu nariz
Dançava colada
Em novos pares
Com um pé atrás
Com um pé a fim

Surgiram outras
Naturalmente
Sem nem olhar a minha cara
Tomavam banho
Na minha frente
Para sair com outro cara

Porém nunca me importei
Com tais amantes
Os meus olhos infantis
Só cuidavam delas
Corpos errantes
Peitinhos assaz
Bundinhas assim

Com tantos filmes
Na minha mente
É natural que toda atriz
Presentemente represente
Muito para mim.

Ficando por lá

Dentro da minha solidão cabe uma vida toda, e nessa vida alguns medos, meus e dos que por aqui passaram deixando suas roupas, suas meias, suas dores pra juntar com as minhas. Mas até pra falar do nada eu precisei ser alguma coisa,

e confesso que fui, muitas.
Alguns me levaram pra longe e por lá fiquei, sem malas ou olhos de tinta, fiquei e não procurei voltar pra mim por que talvez fosse um caminho longo e sem volta. Voltar seria burrice.

Vazio

O homem tem se perdido dentro do próprio espelho

Preguiça de caminhar, metas pra cumprir

Parece que guarda o amor engomado na gaveta

Joga isso pro alto

Chuta, morde, cospe, amassa, só não guarda

O que é bom foi feito pra ser usado (e o que não é também)

Não faz mais sentido silêncios eternos

Faz-se música das dores

Minhas, suas, inexistentes

Uma hora a gente cansa de ser vazio

É preciso se afogar no outro

Se perder num vazio ainda maior

Não importa se é poeta, músico, ator

O buraco é fundo e seco

A minha cicatriz não é maior que a sua

Perdeu a graça esperar

Ver a desistência nos olhos

Falar pra quem acha bonito e vira as costas

Se venda com moderação

Não espere sua vez de falar

Nem espere que alguém fale.