Vel, en ting før jeg begynner: Norsk er IKKE lett, men man kan forstår hva jeg mener.

12. mai 2010

Husker alt som skjedde, var en ganske trist dag. Jeg begynte å pakke tidlig og tenkte mye om hva kunne skjer, ting som skulle være der i Brasil, altid. But stay inside. Så kom jeg hit, og beklager men... FY FAEN! Hva driver dere med? Spurte meg selv hele tid: "HVORFOR HER? HVA GJØR JEG?" SHIT! Alt dette her fordi min mor giftet seg med en nordmenn og plutselig hadde jeg et nytt liv, or a bad experience.

LEVEL 1:

Alt er så annerledes, dere er så isbiter! De første 4 måneder som vi bodde i Oslo var fint i begynnelse, og så kom tenkene, mange problemer, blæh blæh blæh. Trodde at kunne ikke gå videre, Norge var ikke en god idé for meg. LIVET ER DRAMA, FOLKENS! Det visste jeg vel. Hodet mitt var ikke her, aldri vært her en gang, er ikke så lett å forstår. Hvordan klarte jeg å ha kroppen her men leve langt borte? Ingen svarte meg.

LEVEL 2:

Farvel, Oslo! Det var jo hyggelig, men vi må flytte til Halden. Og det var det: Brasil > Oslo > Halden. Hva mer nå? Come on! Hvis i Oslo var vanskelig å bli kjent med folk, i Halden kunne være nesten umulig. Uansett, var bra å vite at folk bodde der, veldig bra. Jeg begynte på norskkurs to dager etter vi flyttet og kunne nesten ingenting på norsk. Bare: Hei. Jeg heter Mylena. Takk. Vær så god. Jeg kommer fra Brasil. Hvor kommer du fra? Oh well!

LEVEL 3:

Endelig traff jeg noen. Stefar til stefar min var onkel til Malin, så de synes at kunne blir bra hvis vi gjøre noe sammen. Og så sa hun:

- Jeg venter på en vennine, hun skal være sammen med oss også.

Dette var Therese. Vi vært på Bryggerhuset og drakk kaffe. Husker at kunne ikke forstår så mye, men når de begynte å spørre om musikk var herlig. THE WHITE STRIPES! Jo, var en fin dag!

LEVEL 4:

Jeg tenkte bare å flytte tilbake til Brasil, plutselig hadde ingen for å snakke med eller et sted å gå. Halden var en by hvor ingen kunne leve.

LEVEL 5:

Nå er det bedre. Ikke fordi alt har forandret seg, men fordi jeg lært å leve med dette her. Hadde ikke engang tenkt å flytte så langt fra hvor jeg født eller fra mitt liv der. Noen ganger blir utrolig vanskelig å forstår hvorfor ingen kommer nærmere, eller spørre hvis du er ok. Sånn er livet, og livet er også mye drama.

Jeg har fortsatt veiene å gå. Uansett med hvem eller hvor, føler meg glad med meg selv. På slutten man vet at ensomhet er ikke så ille, du bare får noen forskjellige problemer.